– Det er utrolig hva folk kan få seg til å si for å føle seg viktig og virke stilige. Den nye boken min er det nærmeste jeg kommer en språklig pekefinger. Jeg er ingen stor språkmoralist, men mitt verktøy er humor og det å få folk til å le, sier en munter Petter Schjerven i samtale med Annette Groth i Rikspodden. I sin siste bok «Typisk norsk tomprat» harselerer han friskt med «svada, klisjeer, språklig jåleri, pjatt, pisspreik og bullshit».

Ved hjelp av gamle bilder forsynt med intetsigende moderne klisjeer fremstår den språklige tomheten desto mer grell. Verst er kanskje alle moteordene i organisasjonsspråket, slik som fremoverlent, transparent, proaktiv prosess og agil struktur. I 20 år har han vært foredragsholder og konferansier i næringsliv og offentlig forvaltning. Underveis har han som en språkspion notert seg alle slags floskler fra pompøse innledere. Nå slår han tilbake med treffende satire mot den språklige galskapen. Med tåkeprat-sitater som f.eks. «Hvordan personalisere og optimalisere kundeopplevelsen med omnikanal-tilnærming».

Forfatteren er også innom «reality-norsk» med eksempler fra Paradise Hotel, en rik kilde til komiske sitater: «Jeg tror de har skjønt at det er noe fisk i mosen her.» Og «Min drøm er å finne en kvinne jeg kan avslutte livet mitt med.»

– Jeg var god på skolen, men dårlig i friminuttene, sier Harald Eia om oppveksten frem til han oppdaget sin språklige styrke, den som ga ham Riksmålsforbundets lytterpris i fjor. – Jeg var god til å snakke og fikk andre til å le. Etter hvert forsto jeg at dette er jeg god til, her må jeg bli enda bedre, forteller Eia i denne samtalen med Agnes Moxnes. Men han hadde ikke ventet at språkbruken hans sto til en riksmålspris og ble både glad og overrasket. – Jeg har aldri tenkt på meg selv som en del av dette selskapet av veltalende prisvinnere. Jeg både slurver og avbryter setninger, iblant snakker jeg utydelig med vilje.

Ikke desto mindre beskrev juryen prisvinneren som en «verbal linedanser som med sin språklige trygghet aldri faller ned». Eia selv erindrer en aha-opplevelse tidlig på ungdomsskolen da han oppdaget ironiens kraft for første gang ved å gjenta nesten ordrett noe læreren hadde sagt med en selvhøytidelig mine, men i en litt annen tone. – Da lo folk veldig, og jeg tenkte at dette er jo fantastisk. For meg er språk mer enn ordklasser og verbbøyning, men også det å kile folk ved å vri og vende på ting. Etter hvert ble det nesten et fengsel for meg, for folk sa at de ikke visste om jeg tullet eller mente det jeg sa. Hvis jeg for eksempel sa til en jente at «jeg liker deg veldig, veldig godt», så bare lo hun siden jeg alltid var ironisk. Overgangen fra å få jenter til å le ved hjelp av masse ironi, til å lene seg frem for å kysse, det er en kløft som er mye bredere enn det folk er klar over, ler Eia. I denne episoden er han og Moxnes også innom temaer som harselas med dialekter, anglisismer og den gangen han lurte Dagbladet med et KI-stunt.

Det spørsmålet stiller programvert Magnus Hegdal i denne episoden, og hør hva Erlend Mørch selv mener om egen suksess. Han har gjort kometkarriere i eteren med alt fra dype, seriøse samtaler med kjente personligheter til ellevill humor på – eller kanskje over – grensen for det akseptable. Han er bare 31 år og allerede innehaver av Riksmålsforbundets lytterpris for sin gode språkbruk. – Jeg er veldig glad for prisen. Den gir meg tyngde og legitimitet i mange situasjoner. Jeg er opptatt av språk og har vokst opp i et hjem hvor språk har stått i fokus, forteller Mørch og erklærer at han ikke er noen fan av «påtatt radikalt bokmål». Begge foreldrene hans er filologer, men han mener at bakgrunnen ikke har gjort ham språklig pretensiøs. Gjennombruddet på Twitter med grensen på 140 tegn var god trening for ham i oppveksten. – Her er budskapet mitt, men det er 60 tegn for mye. Hvordan kan jeg vri og vende på dette og likevel få med alt meningsinnholdet? Komprimeringen er en kjempegod språkøvelse.

– Helt overveldende, sier Hilde Hagerup om mottagelsen av sin bok «Du eneste», som i tillegg til kritikerros fikk Riksmålsforbundets barne- og ungdomsbokpris og deretter Brageprisen. Romanen er kategorisert som ungdomslitteratur, men mange mener at den er vel så relevant for voksne. «Du eneste» er en fiksjonalisering basert på en sann historie. Gunvor Hofmo var 19 år og en kommende forfatter da hun i 1940 møtte Ruth Maier, en jødisk flyktning fra Wien og en tvillingsjel. Det forelskede paret ble brått adskilt to år senere da Ruth ble arrestert, deportert til Auschwitz og gasset i hjel. For Gunvor ble livet snudd opp ned av tragedien. Hun slet psykisk år etter år, men ble like fullt en av våre fremste lyrikere med en rekke utmerkelser, deriblant Riksmålsprisen.

I denne samtalen med Taran Bjørnstad (t.v.) forteller Hagerup om hvordan boken ble til og gleden over all den uventede oppmerksomheten den har fått. – Fortellingen er hjerteskjærende og brutal, men det er også en rørende historie om ung, skeiv kjærlighet, sier Hagerup. (Foto: Stig Michaelsen; innfelt bilde: Arkivverket)

Kjell Terje Ringdal er en av landets fremste eksperter på kommunikasjon og spesielt retorikk. I denne episoden analyserer han ikke bare politisk kommunikasjon, med alt fra Jens Stoltenbergs tilbakekomst som en slags «frelser» til Donald Trumps populisme. Ringdal gir også tips for hvordan folk flest kan holde taler som fenger. – Skal vi snakke til venner som fyller år, eller holde tale i en begravelse, så må vi lete frem noe som påkaller hjertebank. Hvilke minner har du om din beste venn, hva følte dere da det var sammen på den fisketuren, hvilken musikk hørte dere på, hva var refrenget på den låten som gjorde at jeg falt for den jeg fridde til? En retorisk struktur som alltid fungerer i en tale, er bygget rundt før, nå og fremtid, forklarer Ringdal i denne samtalen med Stig Fossum.

– Siden jeg allerede har skrevet om overgrep, heroin og selvmord, tenkte jeg at jeg kunne høyne det med et drap i neste bok, sier Maria Kjos Fonn i samtale med Rikspoddens programleder Ann-Rita Baade. Mer vil hun ikke røpe om neste bok ennå. Desto mer åpen er hun om sitt kritikerroste forfatterskap til nå, om de mørke oppvekstromanene «Kinderwhore» og «Heroin chic» med sine slående formuleringer og gripende skildringer, samt fjorårets riksmålsprisvinner «Margaret er du i sorg». Selv mener Kjos Fonn at det prisbelønnede språket i bøkene hennes er en blanding av bevisst og ubevisst ordvalg. – Mye kommer på intuisjon og faller naturlig, på samme måte som å danse eller noe slikt. Det har noe med språklig musikalitet å gjøre, tror Kjos Fonn og forteller at hun arbeidet mye med formuleringene i siste bok. – Det kler karakteren å være kontrollert og presis i språket. I «Kinderwhore», som handler om en jente som er helt ute å kjøre, var språket derimot mye mer en rant. Der følte jeg at ordet «knulle» måtte med mange ganger, men slik er det ikke i «Margaret er du i sorg». Der er det mer eufemismer.

Ikke bare forklarer Sidsel Wold i et nøtteskall de tragiske Midtøsten-konfliktene i denne samtalen med studiovert Annette Groth. Hun forteller også om veien frem til å bli NRKs kunnskapsrike og innsiktsfulle stemme fra denne kruttønnen av en region. Og den veien begynte med hennes interesse for historie og dernest oppdagelsen av språk som døråpner. – Å lære et nytt språk er som en nøkkel til et skattkammer, forteller Wold, som lærte seg hebraisk som ung, dernest arabisk og etter hvert tyrkisk. For tiden har korrespondenten permisjon for å skrive bok, men mye tid går med til å chatte med gamle venner og kontakter både i Israel, Gaza og Iran. – «Fikseren» min i Gaza har jeg kjent i 20 år, og nå sulter familien hans. Å se Gaza ligge i grus nå, er fortvilende. Det eneste jeg kan gjenkjenne der, er solnedgangen, sier Wold. Hver morgen tenker hun på vennene der nede når hun selv her hjemme kan ta seg en dusj og åpne et velfylt kjøleskap. – Hvordan håndterer man det? Jeg vender alltid tilbake til det samme; at verden er urettferdig, og at vi har trukket vinnerloddet, sier Wold.

Konfliktene i Midtøsten er kompliserte, og Sidsel Wold har alltid anstrengt seg for å forklare dem med en språkbruk som folk flest forstår. Formidlingsevnen hennes ble hedret med Riksmålsforbundets TV-pris i fjor. – Mitt språk er jo muntlig, og lytterne og seerne kan ikke høre setningen om igjen, så jeg har bare én sjanse til å komme frem med budskapet. Da må formuleringene være enkle og gode, sier riksmålsprisvinneren. Hun styrer derfor unna både fremmedord og moteord, som for eksempel «paradigmeskifte», «mulighetsrom» og «læringspunkter» – snublesteiner som hun kaller dem.

Juryen for Riksmålsforbundets barne- og ungdomsbokpris syntes hans bok "Aldri bedre" var så gripende og godt skrevet at han ble kåret til vinner i fjor. – Det er noe med ungdomstiden og dens universelle spørsmål som jeg finner utrolig interessant, sier Alexander Kielland Krag. Nylig var han studiogjest hos Ann-Rita Baade i Riksmålsforbundets podkast og fortalte om sitt forfatterskap og måten han bruker språket på for å nå frem til unge lesere. I "Aldri bedre" står et selvmord sentralt i fortellingen.

– Jeg er svært bevisst at de unge må oppleve språket som relevant og realistisk. Derfor skriver jeg fortellingen i førsteperson, og språket må være muntlig og ikke for pedagogisk. Men samtidig skriver jeg mer formelt enn ungdommene prater. Jeg er meg veldig bevisst at jeg er 33 år og prøver å skrive som en 17-åring. Det som ofte skjer, er at forfattere ender opp med å skrive «liksom-kult». Det verste jeg vet, er når jeg leser tre år gammel slang i en bok for ungdommer nå.