– Det er utrolig hva folk kan få seg til å si for å føle seg viktig og virke stilige. Den nye boken min er det nærmeste jeg kommer en språklig pekefinger. Jeg er ingen stor språkmoralist, men mitt verktøy er humor og det å få folk til å le, sier en munter Petter Schjerven i samtale med Annette Groth i Rikspodden. I sin siste bok «Typisk norsk tomprat» harselerer han friskt med «svada, klisjeer, språklig jåleri, pjatt, pisspreik og bullshit».

Ved hjelp av gamle bilder forsynt med intetsigende moderne klisjeer fremstår den språklige tomheten desto mer grell. Verst er kanskje alle moteordene i organisasjonsspråket, slik som fremoverlent, transparent, proaktiv prosess og agil struktur. I 20 år har han vært foredragsholder og konferansier i næringsliv og offentlig forvaltning. Underveis har han som en språkspion notert seg alle slags floskler fra pompøse innledere. Nå slår han tilbake med treffende satire mot den språklige galskapen. Med tåkeprat-sitater som f.eks. «Hvordan personalisere og optimalisere kundeopplevelsen med omnikanal-tilnærming».

Forfatteren er også innom «reality-norsk» med eksempler fra Paradise Hotel, en rik kilde til komiske sitater: «Jeg tror de har skjønt at det er noe fisk i mosen her.» Og «Min drøm er å finne en kvinne jeg kan avslutte livet mitt med.»

– Jeg var god på skolen, men dårlig i friminuttene, sier Harald Eia om oppveksten frem til han oppdaget sin språklige styrke, den som ga ham Riksmålsforbundets lytterpris i fjor. – Jeg var god til å snakke og fikk andre til å le. Etter hvert forsto jeg at dette er jeg god til, her må jeg bli enda bedre, forteller Eia i denne samtalen med Agnes Moxnes. Men han hadde ikke ventet at språkbruken hans sto til en riksmålspris og ble både glad og overrasket. – Jeg har aldri tenkt på meg selv som en del av dette selskapet av veltalende prisvinnere. Jeg både slurver og avbryter setninger, iblant snakker jeg utydelig med vilje.

Ikke desto mindre beskrev juryen prisvinneren som en «verbal linedanser som med sin språklige trygghet aldri faller ned». Eia selv erindrer en aha-opplevelse tidlig på ungdomsskolen da han oppdaget ironiens kraft for første gang ved å gjenta nesten ordrett noe læreren hadde sagt med en selvhøytidelig mine, men i en litt annen tone. – Da lo folk veldig, og jeg tenkte at dette er jo fantastisk. For meg er språk mer enn ordklasser og verbbøyning, men også det å kile folk ved å vri og vende på ting. Etter hvert ble det nesten et fengsel for meg, for folk sa at de ikke visste om jeg tullet eller mente det jeg sa. Hvis jeg for eksempel sa til en jente at «jeg liker deg veldig, veldig godt», så bare lo hun siden jeg alltid var ironisk. Overgangen fra å få jenter til å le ved hjelp av masse ironi, til å lene seg frem for å kysse, det er en kløft som er mye bredere enn det folk er klar over, ler Eia. I denne episoden er han og Moxnes også innom temaer som harselas med dialekter, anglisismer og den gangen han lurte Dagbladet med et KI-stunt.

Det spørsmålet stiller programvert Magnus Hegdal i denne episoden, og hør hva Erlend Mørch selv mener om egen suksess. Han har gjort kometkarriere i eteren med alt fra dype, seriøse samtaler med kjente personligheter til ellevill humor på – eller kanskje over – grensen for det akseptable. Han er bare 31 år og allerede innehaver av Riksmålsforbundets lytterpris for sin gode språkbruk. – Jeg er veldig glad for prisen. Den gir meg tyngde og legitimitet i mange situasjoner. Jeg er opptatt av språk og har vokst opp i et hjem hvor språk har stått i fokus, forteller Mørch og erklærer at han ikke er noen fan av «påtatt radikalt bokmål». Begge foreldrene hans er filologer, men han mener at bakgrunnen ikke har gjort ham språklig pretensiøs. Gjennombruddet på Twitter med grensen på 140 tegn var god trening for ham i oppveksten. – Her er budskapet mitt, men det er 60 tegn for mye. Hvordan kan jeg vri og vende på dette og likevel få med alt meningsinnholdet? Komprimeringen er en kjempegod språkøvelse.